Begravd i bøkene fant hun svaret: – Jeg er ikke gæren

At den lille loftsleiligheten ved Vulkan i Oslo er så ryddig, var ikke vanlig før.

– Jeg kunne ha et håp om å rydde før helgen. Jeg begynte et sted, men så endte det bare opp med kaos i alle rom.

For å forklare hvordan hodet hennes funker, finner Henriette frem penn og papir.

Mens folk flest enkelt kan lage en prioriteringsliste, kan Henriette ha vansker med å forstå hva hun burde gjøre først.

Å vaske klær eller rydde leiligheten før hun får gjester, kan virke like viktig.

– Hvis det er mye som skal skje, kan jeg havne i en paralyse som gjør det vanskelig å starte.

En oppskrift på livet

Henriette strevde seg gjennom skolen og følte hun måtte jobbe dobbelt så hardt som medelevene.

I sosiale settinger fikk hun ofte høre at hun var for mye og at hun måtte roe seg ned.

– Nå vet jeg at det er en grunn til at jeg er så høyt og lavt.

Fingrene fikler konstant med en strikk, mens hun forteller. Det holder henne skjerpet under samtalen.

Etter at hun begynte på medisiner for tre år siden, har hun funnet en oppskrift på livet som funker for henne.

For livet? Det går som regel i hundre.

Har enorm kapasitet

Henriette er maler, grafisk designer og ringemaker. Hun trener aktivt, har kjæreste og fulltidsjobb.

Sistnevnte er som creative manager i Dead Poets, som er et nytt medlemsbasert konsept for unge voksne og studenter i Oslo.

I tillegg til leiligheter, har bygården en bar og en kafé for kunstutstillinger, konserter og eventer.

– Det er en veldig morsom, hektisk og krevende jobb. Men jeg elsker at ingen dag er lik, sier hun.

Henriette kan jobbe 12 timer i strekk uten å bli sliten. Når hun kommer hjem, kan hun jobbe videre med kjæresten for å rekke en smykkelansering til langt på natt.

– Jo mer som skjer, jo mer stimulert blir jeg. Det blir litt som en superkraft i hverdagen.

Lenge slet 25-åringen med en følelse av at hun ikke var som alle andre. Nå har hun lært seg å utnytte det til det fulle.

– Jeg har vendt det til noe positivt, og shit, for en kapasitet jeg har. Nå bruker jeg den for alt den er verdt.

«Jeg er ikke gæren»

Det var med nesen begravd i bøkene at åpenbaringen kom.

Som pedagog tok Henriette en master i pedagogisk psykologisk rådgivning. Hun valgte å fordype seg i jenter med ADHD.

– Da jeg leste, tenkte jeg: «Oi, dette var gjenkjennbart», sier hun.

Tankekjøret. Rastløsheten. Den indre uroen.

Å ha veldig mye følelser, og å være helt på topp eller bunn.

Hun valgte å utrede seg, og tre måneder senere fikk hun bekreftelsen på at hun hadde ADHD.

Å få diagnosen så sent, ga henne blandende følelser.

– Jeg ble veldig lettet og tenkte at «jeg er ikke gæren». Samtidig kjente jeg på en veldig stor sorg. Hvorfor var det ingen som så meg som ung? Hvorfor fikk jeg ikke hjelp før?

Har gått under radaren

De siste årene har bruken av ADHD-medisin skutt i været.

Antallet som får behandling eller som har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten om ADHD, har også økt kraftig.

Økningen er særlig sterk blant jenter og unge kvinner, viser ny forskning fra Folkehelseinstituttet.

Heidi Aase i FHI tror at mange jenter og unge kvinner har «gått under radaren» fordi de ikke har like symptomer på ADHD som gutter.

– Utfordringen med å identifisere ADHD hos jenter hang også lenge sammen med at man ikke anså dette som noe som rammer jenter, sier hun.

Mellom 2019 og 2022 har det vært en dobling av unge kvinner i alderen 16 til 24 år som har fått ADHD.

For Henriettes del skulle det også ta 22 år før hun fikk diagnosen.

Hun mener at det er mulig å leve godt med ADHD, dersom man får god hjelp og oppfølging – helst fra tidlig alder.

– Jeg har funnet teknikker som gjør det til noe positivt, men jeg har også jobbet veldig hardt for det, sier hun.

Har hyperfokus

– Nå freestyler jeg bare.

Henriette stryker penselen over det fargede lerretet. Deretter «dutter» hun lillafargen utover med en svamp.

– Dette er et «jeg bryr meg ikke-bilde». Jeg øver meg på å ikke være så perfeksjonistisk, sier hun.

25-åringen kan fortape seg i et bilde i tolv timer i strekk. Hun glemmer å drikke, hun glemmer å spise, hun glemmer tiden.

Henriette har hyperfokus, som er en form for dyp og intens konsentrasjon.

– Det er som at det bare blir helt stille i hodet. Jeg forsvinner inn i en boble og det er altoppslukende.

Det trives hun med. Samtidig innrømmer hun at livsstilen kan ha en pris.

– Det som er viktig

Heidi Aase i FHI mener mange beskriver ADHD mer som en tilstand. Hun er opptatt av å formidle at det er en diagnose, som det kan være store utfordringer og plager knyttet til.

– De som oppsøker lege og får videre henvisning til spesialisthelsetjenesten har vansker i et omfang som går ut over deres daglige fungering, sier hun.

En særlig utfordring med jenter og unge kvinner som har ADHD, er at de bruker mye ressurser på å skjule utfordringene sine, ifølge Aase.

– Dette kan føre til andre psykiske plager som angst, raseriutbrudd og rusbruk.

Selv om det kan være vanskelig å leve med ADHD, ser Aase også at en del har mye energi og kreativitet som de kan bruke på en positiv måte, som gagner dem i hverdagen.

Dette kan være en side å ha ADHD. Samtidig mener Aase at det kanskje er mer naturlig å se det som et personlighetstrekk ved personen.

– Det som er viktig, er at for de som opplever å ha det sånn, oppleves det som en styrke og det er veldig bra, sier avdelingsdirektøren.

Det viktigste i livet

Selv om Henriette elsker stress og trives med et høyt tempo, kan det toppe seg, selv for henne.

– Jeg kan bli utbrent, fordi jeg har vanskeligheter med å se mine egne begrensninger.

I periodene hvor hun er langt nede, lar hun kunsten ta en enda større del av hverdagen.

– Kunsten er noe av det viktigste jeg har i livet. Det er så deilig å bare forsvinne inn i bobla, og det er en form for terapi, sier hun.

Hun begynte å male da hun var liten og har aldri tatt en utdannelse innen kunst. At kreativitet er en gave, er hun sterkt uenig i.

– Det er learning by doing. Alle kan gjøre det. Det viktigste er å finne gleden i det, og å kose seg med prosessen fremfor resultatet, sier hun.

Og kanskje er det livsfilosofien hennes. Hun er nemlig langt flinkere til å starte på prosjekter enn hun er til avslutte dem. Flesteparten av bildene som står stablet i stuen er uferdige.

– Det viktigste er å tørre å prøve. Prøver du ikke, så vet du ikke. Og senk terskelen for hva som er bra, for det er som regel godt nok.